Å forbli «tro» (Rester «Vrai» på fransk)

Det er sannsynligvis en av de viktigste tingene i livet.
Hvordan kan vi være oss selv hvis vi ikke er ærlige mot oss selv og mot andre rundt oss?

Å være tro mot seg selv og samtidig holde seg til sannheten er sannsynligvis en måte å unngå «kunstighet» på, noe som bidrar til å fjerne vårt «pokerfjes» og til å forbli naturlig til tross for utfordringer som høyt stressnivå og stort ansvar.

Å unngå masker og vernedrakter, og prøve å vise oss slik vi er; akkurat som i Gloria Gaynors sang «I’m What I Am» eller grungerockbandet Nirvanas «Come As You Are».

Det er vanskelig å holde fast ved dette målet hele tiden, fordi det er idealistisk…

Et uttrykk som noen fortalte meg en dag:

«Når jeg kjører om natten, kjører jeg på rødt lys…
Men hvis jeg blir tatt! Da sier jeg sannheten…»

Boken «Our Body Love Truth» av David Servan-Schreiber minner oss også om hvor viktig det er å ta vare på oss selv for å bevare medfølelse og empati for andre, noe som bidrar til å fremme denne positive sirkelen både for vår egen helse og for andres.

En annen bok av David Servan-Schreiber, «We Can Say Goodbye Multiple Times», utforsker livets kompleksitet, der situasjoner noen ganger kan føles merkelige eller kaotiske. Selv om vi ønsker å holde oss til sannheten hele tiden, «er det aldri perfekt».

«Å være uekte» kan bety «å spille en rolle», akkurat som en skuespiller som fremstiller ulike karakterer og stiler. Men når vi går på teater, er skuespill et ordentlig yrke: Skuespillerne konsentrerer seg om rollene sine under forestillingen, og så snart de forlater scenen, tar de av seg kostymer og sminke for å vende tilbake til sine virkelige liv. Det er ikke mulig å spille en rolle hele tiden.

Noen ganger kan det hende at vi må spille en rolle, for eksempel under begravelser, for å skjule følelser eller ting som ikke kan uttrykkes åpent.

Det finnes mange slike situasjoner; ting som ikke kan sies på en vanlig måte. Det er svært vanskelig å alltid være seg selv; det er tungt å leve i sorg. Noen ganger må vi alle gjemme oss bak solbriller for å forbli oss selv, ydmyke og respektfulle. Det er komplisert, men viktig.

Noen ganger sier vi:

«Det finnes et tidspunkt for alt.»

Ved begravelser gjennomgår vi mange ulike følelsesmessige tilstander, og vi kan ikke bare hoppe over visse øyeblikk. (Innen ledelse kalles dette noen ganger «dødsakseptkurven».) Alle følelsesmessige tilstander har sin betydning, og man kan ikke så lett skifte fra tristhet til glede – eller omvendt.

Abd Al Malik uttrykker dette godt i sangen sin «Valentin», der han sier:

«Det er sant at vi er i Brazzaville
. Vi synger, vi danser… Ja, vi danser, selv om det er slutten.»

Å være tro mot seg selv innebærer også å være seg selv samtidig som man tar hensyn til sammenhengen og påvirkninger fra omverdenen.
(Ved begravelser kan det også av og til være et øyeblikk for å feire, selv om det kan virke motstridende.)

Å gi tilbakemelding kan være en måte å uttrykke det vi ser på, eller å fremheve det vi synes er interessant. Det handler om å være åpen, å akseptere ting slik de er, og å reagere i tråd med vår egen personlighet og vårt sanne jeg. Det er en balanse mellom å ta ting på alvor og å ikke være alvorlig hele tiden. Denne tilnærmingen bidrar til å holde fokus på det som virkelig betyr noe, og hjelper alle med å holde beina på jorden.

«Si det som det er»

Visste du at barn setter pris på forutsigbarhet? Hvorfor? Fordi de liker å føle seg trygge. Det hjelper dem å stole på virkeligheten og forstå hva som skjer rundt dem. Når det gjelder dette, forstår ikke barn ironi og tror ofte at folk ler av dem, så de reagerer ikke særlig godt på det.

Ironi er det motsatte av å være sannferdig, fordi det vanligvis er en form for lek. Selv om det kan være morsomt av og til, anbefales det ikke når man kommuniserer med barn.

Depresjon kan ha stor innvirkning på humøret vårt og hvordan vi oppfatter livet, inkludert vår evne til å holde kontakten med virkeligheten.

Vår evne til å være tro mot oss selv avhenger noen ganger av humøret vårt. Hvis vi føler oss stresset, gir mindfulness-lærere ofte råd som kan hjelpe.

For eksempel kan det å bare legge begge hendene i en bøtte med iskaldt vann hjelpe oss å innse om vi er deprimerte eller stressede. Når vi er deprimerte, klarer vi kanskje ikke å holde hendene i det kalde vannet, mens vi, hvis vi føler oss glade og avslappede, kan holde dem nede i vannet uten problemer.

Årsaken er at når vi føler oss deprimerte, blir nervesystemet vårt overfølsomt fordi nerve- og synapseforbindelsene våre hele tiden påvirkes. Det er som å bli overfølsom uten å kunne kontrollere det. Hjernen vår blir mye mer følsom sammenlignet med når vi har det bra.

Et annet eksempel er shopping: Alle inntrykkene – lys, reklame, lyder – bombarderer hele tiden vår følelsesmessige hjerne. Denne stimulansen fører til at følelsene våre svinger mer enn når vi sitter rolig og leser en bok.

Det samme skjer når vi føler oss deprimerte: hjernen vår opplever langt større følelsesmessige svingninger enn når vi er rolige og avslappede.

Den emosjonelle delen av hjernen vår blir mer dominerende enn den logiske delen, noe som påvirker humøret vårt. I slike situasjoner klarer vi vanligvis ikke å føle oss mentalt vel eller å være lojale overfor andre, fordi vi befinner oss i en tilstand av konstant emosjonell overveldelse.

Livet kan være vanskelig, avhengig av omstendighetene våre. Uansett om vi er millionærer eller svært fattige, kan vi alle en dag komme til å føle oss uvel.

Når vi beveger oss nedover på den sosiale stigen når det gjelder «sosial klasse» og «formue», er det generelt vanskeligere å føle seg vel.

Fattige mennesker er ofte de som er mest utsatt for problemer knyttet til utdanning, miljøpåvirkning, tilgang til helsetjenester og forhold knyttet til det sosiale miljøet. Statistisk sett er fattige mennesker – på grunn av sin livssituasjon – generelt mer utsatt for depressive lidelser enn personer i høyere sosiale klasser.

De høyere sosiale klassene har bedre muligheter og større fleksibilitet i livet, noe som gjør at de kan endre sin situasjon. Dette er et faktum.

Dette leder oppmerksomheten vår mot begrepet «kontekst», som kan være sosial, ekteskapelig, familiær eller miljømessig.

MC Solaar sier:

«Konteksten er sterkere enn begrepet»

Abd Al Malik sier:

«Avhengig av sammenhengen kan vi forveksle styrker og svakheter.»

TV-serien «The Fresh Prince of Bel-Air» belyser også dette spørsmålet om kontekst.

En rik person vil ikke takle problemer på samme måte i et vanskelig, fattig miljø, og omvendt vil en fattig person ikke takle problemer på samme måte i et miljø med høy levestandard.

Men alt dette hjelper oss å forstå at uansett hvilken sosial klasse vi kommer fra, står vi alle overfor utfordringer og kamper når det gjelder helse, liv, sannhet, kampen mot sykdom og omsorgen for planeten.

Vi spiller alle en rolle i samfunnet, fordi det er en vinn-vinn-situasjon for alle.

Til tross for den historiske og økonomiske konteksten rundt dette spørsmålet, har vi alle en interesse i å hjelpe menneskene rundt oss med deres egne utfordringer.

Når du endelig forstår dette, vil du innse at et av de største problemene i samfunnet er «uvitenhet», slik også MC Solaar forklarer i sangen «La concubine de l’hémoglobine». Uvitenhet er roten til alle problemer.

Som man kan lese i Bibelen og i «De syv dødssynder», mener noen at den verste synden er misunnelse, fordi den er roten til alle andre synder.

Å hjelpe dem rundt oss kan bidra til å øke deres trivsel, og det kan også få oss selv til å føle oss bedre.

Å hjelpe den fattige samfunnsklassen kommer også, rent matematisk sett, den rikeste klassen til gode. Dette er ikke lenger bare et «klasse»-problem.

Det er ingen grunn til å vente. Det vil alltid være ting å gjøre; etter det kan vi gjøre noe annet.

Et åpent samfunn er i alles interesse. Sannheten er at vi må innse at vi alle står sammen som mennesker, beskyttet av vårt åpne samfunn, vårt rettssystem og menneskerettighetene.